EUs digitale strategier

Europas ambisjoner om globalt lederskap innen kunstig intelligens er bygget på et tverrgående økosystem som samlet sett skal understøtte ansvarlig innovasjon.

Det kan være overveldende å holde oversikt over alle initiativene som kommer fra EU. Noen tiltak, som for eksempel lovverk, er harde virkemidler, mens andre, som for eksempel strategier og infrastrukturtilgang, er mykere. Mange virkemidler, som KI-forordningen, er direkte knyttet til KI, men svært mye er også knyttet til andre områder som har synergieffekter med KI. Dette gjelder for eksempel opphavsrett, personvern, datadelingsregelverk og erstatningsrett.

Felles for alle tiltakene er at de springer ut av de samme politiske ambisjonene. Kjennskap til EUs politikkdokumenter vil derfor være nyttig for å forstå hvordan de ulike delene i økosystemet er ment å henge sammen.

Imidlertid er mengden regelverk, satsinger, tiltak og initiativer etter hvert betydelig, og fører til at det blir en stadig mer krevende jobb å holde oversikt. Det kan derfor være nyttig å ta et steg tilbake og forstå hvordan tiltakene passer inn i strategiene, hvilket overordnet formål enkelte regelverk er ment å oppnå, og hvordan henger de sammen.

Alt henger sammen med alt

Regelverk forstås av og til isolert, det vil si avkoblet fra hverandre og de politiske målsetningene som dannet grunnlag for reglene. Imidlertid er det viktig å være bevisst på at EU-regelverk på tvers av sektorer samlet sett er ment å innfri politiske ambisjoner.

Regelverk er en del av, men ikke hele, bildet. For eksempel er digital infrastruktur noe som blant annet vil dekkes av den kommende Cloud and AI Development Act, mens datatilgjengelighet og -forvaltning reguleres av svært mange regelverk, blant annet personvernforordningen, dataforvaltningsforordningen og dataforordningen.

Situasjonen blir derfor ofte at hvis man ønsker å bruke data, må man bruke flere regelverk samtidig. For enkelte vil det også være viktig å vite hvilke regelverk som EU har lansert, da det kan få betydning for hvordan man i fremtiden kan sikre at en spesifikk løsning vil være i samsvar med kommende krav og forpliktelser.

Det er disse kommende kravene og forpliktelsene som vi her gir en grov oversikt over. Vi går ikke inn i materielt innhold, hverken på lovverk eller annet, men forsøker å illustrere hvilke visjoner EU har på området – og hvilke initiativer de har lansert for å oppnå sine politiske mål.

Sentrale politikk- og strategidokumenter fra EU

I denne artikkelen går vi gjennom de mest sentrale tiltakene og strategiene på digitaliseringsområdet. Gjennomgangen er ikke uttømmende, og vi dedikerer mest plass til de nyeste strategiene som tydeliggjør EUs politiske retning. Poenget med gjennomgangen er å hjelpe andre med å forstå helhetsbildet og forhåpentligvis identifisere tiltak som kan være nyttige.

A Europe Fit for the Digital Age (2019)

Europakommisjonen formulerte i 2019 en rekke politiske prioriteringer for den kommende femårsperioden. Ett av disse var at Europakommisjonen skulle sikre at EU skulle bli Fit for the Digital Age. Lanseringen av dette som satsningsområdet ble døpt «Europe’s Digital Decade», som gjennom en rekke ulike tiltak skulle sikre Europas digitale transformasjon og konkurransedyktighet.

Kommisjonen skisserte tre satsningsområder:

Menneskesentrisk teknologi.
En rettferdig og konkurransedyktig økonomi.
Et åpent, demokratisk og bærekraftig samfunn.

Tiltakene strakk seg utover den digitale/tekniske sfæren, men hadde tydelige linjer til konkurranse, klima og bærekraft.

Shaping Europe’s Digital Future (2020)

Kort tid etter at denne overordnede strategien ble lansert, kom Shaping Europe’s Digital Future, som i stor grad konkretiserte de tre satsningsområdene nevnt ovenfor. Kommisjonen uttalte at teknologi skal utgjøre en reell forskjell i folks hverdag. Det indre markedet skal fungere friksjonsfritt for å understøtte europeisk konkurransekraft, og den digitale transformasjonen skal forbli demokratisk.

For å nå disse målene lanserte Kommisjonen en rekke ulike tiltak. Blant disse finner vi White Paper on Artificial Intelligence, som la grunnlaget for senere KI-regulering, og satsing på raskere gigabit-tilkobling gjennom forberedelser til 5G og 6G. I tillegg ønsket Kommisjonen å gjøre EU til «a global leader in the data-agile economy». Dette skulle blant annet skje gjennom nye regler for dataforvaltning, mer omfattende regler for digital identitet og digitale lommebøker, samt en egen «European Democracy Action Plan». Til sammen viser disse tiltakene at EUs visjon er svært bred, noe som også gjenspeiles i strategiene som presenteres i de neste avsnittene

A European Strategy for Data (2020)

Samtidig som Shaping Europe’s Digital Future ble lansert, presenterte Kommisjonen deres datastrategi for 2020-2025. Sammen skulle datastrategien og Shaping Europe’s Digital Future sette retning for hvordan Kommisjonen ville støtte og promotere utviklingen og bruken av KI på tvers av EU.

Kommisjonen la stor vekt på at data var en nødvendig forutsetning for utviklingen og bruken av KI. Dette er et mantra Kommisjonen senere vil gjenta i sin nye (inneværende) datastrategi for 2025-2030.

Spesifikt lanserte Kommisjonen flere regelverk som skulle understøtte dataøkonomien, blant annet Dataforvaltningsforordningen, Dataforordningen og Åpne data direktivet. Det var tenkt at disse regelverkene samlet sett skulle tilgjengeliggjøre mer data for gjen- og viderebruk, men også sikre at det ville bli lettere å dele data på tvers av private aktører.

Det er verdt å merke seg at disse regelverkene i 2026 ble foreslått slått sammen til ett helhetlig datalovverk. Årsaken til det var at mange enkeltstående og komplekse regelverk som regulerte samme sektor ble oppfattet som forvirrende og konkurransehemmende.

The Digital Compass 2030 (2021)

I Digital Compass er de store målene forsøkt konkretisert enda mer inn i fire hovedmål.

Det første hovedmålet er offentlige tjenester. Det handler kort sagt om at viktige offentlige tjenester, for eksempel pasientjournaler, skal være 100 prosent tilgjengelige digitalt. Dette forutsetter regelverk som gjør det mulig å dele data på en trygg og ansvarlig måte.

Det andre hovedmålet er kompetanse. Kort oppsummert handler det om å plassere mennesket i sentrum for digitaliseringen, å sikre inkluderende digitalisering, og at kompetansen til å utvikle systemer er god nok.

Den tredje søylen handler om infrastruktur og sikkerhet. Her finnes for eksempel et konkret delmål om at det skal være full 5G-dekning i Europa, og at man skal ha rask og stabil tilgang til data i hele EU. Grunnleggende sett handler det om å bygge en sikker og robust kritisk infrastruktur og på denne måten ivareta cybersikkerheten.

Det siste målet, næringsliv, handler om å styrke europeiske virksomheters innovasjonskraft og konkurranseevne, blant annet ved å sette mål for bruk av sky, KI og data, fasilitere til skalering av virksomheter for å få flere europeiske enhjørninger, og sikre at små og mellomstore bedrifter oppnår et minimumsnivå av digitalisering innen utgangen av 2030.

Digital Decade Policy Programme (2021)

Der the Digital Compass 2030 fastsatte Europas ambisjoner og mål for den digitale omstillingen ved å sette kriterier for suksess, skulle the Digital Decade Policy Programme omgjøre denne ambisjonen til virkelighet.

Digital Decade Policy Programme 2030 er den første digitale strategien som noensinne har blitt felles vedtatt av Europakommisjonen, Europaparlamentet og Europarådet, noe som gir den sterk politisk legitimitet på tvers av de tre EU-institusjonene.

Programmet organiseres rundt de samme fire hovedområder som the Digital Compass 2030. I tillegg til disse konkrete målene satte Digital Decade Policy Programme bredere ambisjoner. Eksempelvis ved å sette mål om at små bedrifter kan konkurrere på like vilkår i den digitale økonomien, at alle har mulighet til å delta i det digitale samfunnet, og at virksomheter tar i bruk nødvendige sikkerhetstiltak mot cybertrusler.

Fremgangen følges opp gjennom et strukturert overvåkningsrammeverk der Kommisjonen og medlemsstatene hvert år samarbeider om å vurdere hvordan EU utvikler seg mot 2030-målene. Hvert medlemsland utarbeider sitt eget nasjonale veikart med planlagte tiltak og investeringer, og disse gjennomgås og oppdateres annethvert år basert på Kommisjonens anbefalinger. En årlig rapport, State of the Digital Decade, publiseres for å gi et klart bilde av hvor Europa står, og hvor det trengs mer innsats.

AI Continent Action Plan (2025)

AI Continent Action Plan er en omfattende handlingsplan for skalering av og kapasitetsbygging for KI. Målet er å gjøre Europa til verdensledende på KI, styrke konkurransekraften mot USA og Kina, og sikre at teknologien tas i bruk på en trygg og etisk måte. Planen bygger på fem pilarer:

Infrastruktur: Bygging av store superdatamaskiner, såkalte KI-fabrikker, for å gi forskere og oppstartsbedrifter tilstrekkelig regnekraft til å trene store KI-modeller.
Tilgang på data: Sikre at europeiske utviklere får enkel tilgang til store, høykvalitets datasett og sikre at datasystemer snakker bedre sammen.
Økt adopsjon: Tilrettelegge for at bedrifter og offentlig sektor faktisk tar i bruk KI, med spesielt fokus på utvalgte, strategiske næringer som industri, energi og helse.
Kompetanse: Satse tungt på KI-utdanning og opplæring, samt gjøre Europa attraktivt for globale eksperter.
Forenkling: Gjøre regelverket enklere og mer forutsigbart for små og mellomstore bedrifter, blant annet ved å tilby dedikerte støttetjenester.

For å oppnå de ambisiøse målene, legges det stor vekt på samarbeid mellom EU-institusjoner, myndigheter, selskap, forskere og utviklere. EUs AI Office og AI Board vil spille en nøkkelrolle som fasilitator for dette samarbeidet. I tillegg er det verdt å nevne at EU med denne strategien eksplisitt søker å påvirke KI-utviklingen internasjonalt gjennom bi- og multilaterale prosesser.

Apply AI Strategy (2025)

Apply AI Strategy fokuserer på et knippe nøkkelsektorer og inkluderer konkrete tiltak for å fremme KI-bruk innen disse. Den er en oppfølging av AI Continent Action Plan og henviser direkte til denne flere steder. Strategien vektlegger teknologisk suverenitet, støtte til små og mellomstore bedrifter og bruk av europeiske løsninger og datasentre.

Samme dag som strategien ble lagt frem, kom også en egen strategi for bruk av KI innen vitenskap og forskning.

European Data Union Strategy – Unlocking Data for AI (2025)

Denne strategien er viktig fordi den tydeliggjør hvordan Kommisjonen tenker å bygge videre på de grunnsteinene som allerede har blitt lagt. Strategien er delt i tre pilarer:

Oppskalering av tilgang til kvalitetsdata for KI-innovasjon.
Strømlinjeforming av EUs digitalregelverket.
Styrking av EUs datasuverenitet i form av en internasjonal datastrategi.

Det overordnede formålet med datastrategien er å gjøre data tilgjengelig for kunstig intelligens.

Her fokuserer vi hovedsakelig på de to første pilarene, men det nevnes kort at at den tredje pilaren, som knytter seg til digitalutenrikspolitikk, på mange måter handler om det å sikre mer rettferdig konkurranseforhold mellom europeiske aktører og internasjonale aktører.

Samlet sett kan strategien sies å handle om å gi de riktige rammevilkårene for bruk og skalering av kunstig intelligens. Det vil innebære tiltak knyttet til å redusere flaskehalser og hindringer – både praktiske og rettslige.

De foreslåtte tiltakene er mange, men de mest sentrale er:

Data labs som praktisk skal gi hjelp til å få adgang til data og dermed understøtte KI-utvikling og -bruk.
Cloud and AI Development Act som skal sørge for bedre infrastruktur på det indre markedet.
Horisontale suksessfaktorer: Etablering av datafabrikker for syntetiske data, understøtte «data pooling» ved å sette data fra ulike sektorer sammen, lage en standard for en «European data quality standard» for å tilse at data har høy kvalitet.
Forenkle regelverket (omnibus).
Sikre kontinuerlig evaluering av det regulatoriske trykket ved en såkalt digital fitness check.
Gjøre det lettere å forelegge dokumentasjon på at man er i samsvar med regelverket (one-click compliance).
Gi mer inngående veiledning på reglene i dataforordningen.

European Technological Sovereignty Package (2026)

Nylig la EU-kommisjonen frem et knippe initiativer som til sammen omtales som en “teknologisk suverenitetspakke”. Initiativet omfatter to lovforslag, Chips Act 2.0 og Cloud and AI Development Act, en EU-strategi for åpen kildekode, EU Open Source Strategy, og et veikart for digitalisering og KI innen energi.

EU er strukturelt avhengig av ikke-europeiske leverandører for 80 % av sine digitale produkter, digitale tjenester, digital infrastruktur og immaterielle rettigheter. Suverenitetspakken har som mål å redusere Europas avhengighet av ikke-europeiske tjenesteleverandører i alle deler av teknologikjeden, fra chips og halvledere til skytjenester og programvare.

Oppsummert skal suverenitetspakken sørge for at EU « is staying ahead in critial technologies, lowering [EU’s] exposure in terms of existing strategic dependencies, and avoiding new dependencies that third countries can weaponise». Denne pakken tilser altså at EU kan gå fra å være reaktiv, til å være proaktiv. Kommisjonen har vært tydelig på at dette ikke er tiltak som bør oppfattes som isolasjonisme, men det er tydelig at EU ønsker å få flere handlingsalternativer i fremtiden, og derved være mindre avhengig av USA og Kina.

Forordningene er fra kommisjonens side merket som EØS-relevante, noe som indikerer at de kan bli norsk lov.

En sentral del av suverenitetspakken er den nye loven Cloud and AI Development Act, eller Sky-og KI-utviklingsforordningen som den blir kalt på norsk. Her introduseres blant annet fire «tillitsnivåer» av skytjenestetilbydere for offentlige virksomheter. Hvilket nivå en tilbyder havner i, vil blant annet avhenge av eierskap, avhengigheter i tjenestekjeden, cybersikkerhet og infrastrukturlokasjon.

Kommisjonen fremhever i tillegg ambisjonen om å utvikle, kontrollere og skalere egne tjenester i en multipolar verden. Cloud and AI Development Act inkluderer også tiltak som er ment til å stimulere europeiske tilbydere til å kunne konkurrere med de amerikanske leverandørene på sikt. Kommisjonen ønsker altså å regulere det europeiske markedet på en måte som gjør at europeiske selskap kan konkurrere.

Regelverk i EU

En gjenganger i mange av tiltakene som EU har lansert de siste årene, er et ønske om å forenkle regelverk.

I Ursula von der Leyens politikkdokument, som ble publisert da hun stilte til valg for andre gang som Europakommisjonens president, står det at hun ville «(...) make speed, coherence and simplification key political priorities in everything we do».

I de etterfølgende instruksene til hennes kommisærer, ble de bedt om å redusere rapporteringskrav som følger av diverse lover. Henna Virkkunen ble også bedt om å «stress test the EU acquis and table proposals to eliminate any overlaps and contradictions». "EU acquis" er fagspråk for EU-regelverk. Ny lovgivning måtte også sikres å ikke være unødig byrdefylt for de som loven skulle rette seg mot.

Årsaken til denne målrettede forenklingsagendaen er at EU-regelverk har blitt oppfattet som krevende å kartlegge, forstå, anvende og etterleve. Hypotesen er at dette forringer europeisk konkurransekraft, typisk i form av at firmaer enten ikke får nok pusterom til å etablere seg i markedet, eller at de må flytte ut av EU for å kunne skalere. I nyere tid har dette også blitt koblet opp mot suverenitet, særlig at EU har blitt stadig mer avhengige av utenlandsk software og forsyningskjeder. Dette har blitt oppfattet som en svakhet sett hen til en stadig vekslende geopolitisk virkelighet.

Innenfor digitalområdet bærer mange EU-regelverk også preg av å være vagt utformet, noe som ofte skyldes krevende forhandlinger og lobbyvirksomhet. I tillegg er regelverkene utformet for å forsøke å forutse fremtidig utvikling og risikoer, noe som gjør at regelsettene kan være upresise fordi lovgiver vil ha alle dører åpne i fremtiden. Det kan gi uklare regelverk og rettslig usikkerhet.

Fordi mange digitalregelverk er utformet på denne vage måten, kan de også skli over i hverandre. I tillegg har også EU i større grad gått vekk fra en tilnærming hvor de regulerer strengt etter sektorer, og regulerer nå mer etter tematikk. Det bidrar også til at reglene treffer hverandre.

Som nevnt ovenfor, har Kommisjonen mål om å gjøre regelverkene i seg selv lettere å forstå. I tillegg prøver Kommisjonen å legge til rette for andre verktøy, eksempelvis KI-sandkassen, standarder, veiledningsmateriale eller lignende. Les mer om den norske KI-sandkassen.

Imidlertid kan også disse verktøyene gi motstrid, eller være vanskelig å finne og forstå. Av den grunn er det særlig viktig å løfte blikket, og se på hva de store og overordnede formålene som Kommisjonen ønsker å oppnå er.